Tykk PVC-plate med PE-film på én side

Historien om PVC:

Polyvinylklorid ble oppdaget så tidlig som i 1835 av amerikaneren V. Reno, da sollys bestrålte vinylklorid for å generere et hvitt fast stoff, det vil si rask klor Zene. PVC ble oppdaget to ganger på 1800-tallet, en gang av Henri Victor Regnault i 1835 og en gang av Eugen Baumann i 1872. Ved begge anledninger dukket polymeren opp som et hvitt fast stoff i et beger med vinylklorid plassert i sollys. På begynnelsen av 1900-tallet prøvde den russiske kjemikeren Ivan Ostromislensky og den tyske Griesheim-Elektron-kjemikeren Fritz Klatte samtidig å bruke PVC til kommersielle formål, men vanskeligheten var hvordan denne harde, noen ganger sprø polymeren skulle behandles. I 1912 syntetiserte tyskeren Fritz Klatte PVC og søkte patent i Tyskland, men ingen egnet produkt kunne utvikles før patentet utløp.

I 1926 syntetiserte Waldo Semon fra BF Goodrich Company PVC og søkte om patent i USA. Waldo Semon og BF Goodrich Company utviklet en metode for å mykgjøre PVC ved å tilsette forskjellige tilsetningsstoffer i 1926, noe som gjorde det til et mer fleksibelt og lettere å behandle materiale og fant snart et bredt spekter av kommersielle bruksområder. I 1914 ble det funnet at bruken av organiske peroksider kan fremskynde polymeriseringen av vinylklorid. I 1931 tok det tyske selskapet i bruk emulsjonspolymeriseringsmetoden for å realisere industriell produksjon av polyvinylklorid. I 1933 foreslo WL Simon å bruke løsemidler med høyt kokepunkt og trikresylfosfat for å varme og blande med PVC, som kan bearbeides til myke polyvinylkloridprodukter, noe som gjorde et virkelig gjennombrudd i den praktiske bruken av PVC. Det britiske Bonemen Chemical Industry Company, American Union Carbide Company og Goodrich Chemical Company utviklet suspensjonspolymerisering av vinylklorid og prosesseringspåføring av PVC nesten samtidig i 1936. For å forenkle produksjonsprosessen og redusere energiforbruket, det franske Saint-Gobain Company utviklet bulkpolymeriseringsmetoden i 1956. I 1983 var verdens totale forbruk ca. 11.1Mt, og den totale produksjonskapasiteten var ca. 17:6Mt; det var den nest største plastsorten etter polyetylenproduksjon, og sto for omtrent 15 prosent av den totale plastproduksjonen. Kinas egendesignede PVC-produksjonsenhet ble satt i prøveproduksjon i Liaoning Jinxi Chemical Plant i 1956. 3kt-enheten ble formelt industrialisert i 1958, og produksjonen i 1984 var 530,9kt.

PVC ble industrialisert på begynnelsen av 1930-tallet. Siden 1930-tallet har produksjonen av polykloretylen i lang tid alltid rangert først i verdens plast. På slutten av 1960-tallet erstattet polyetylen PVC. For tiden, selv om PVC-plast har rykket ned på andreplass, utgjør produksjonen fortsatt mer enn en fjerdedel av den totale plastproduksjonen. Før 1960-tallet var produksjonen av monomert vinylklorid i utgangspunktet basert på kalsiumkarbidacetylen, fordi produksjonen av kalsiumkarbid krever mye elektrisitet og koks, og kostnadene er høye. Etter industrialiseringen av etylenoksyklorering for å produsere vinylklorid på begynnelsen av 1960-tallet, vendte land seg til billigere petroleum som råmateriale. I tillegg, siden en stor del av råmaterialet til PVC (omtrent 57 vektprosent) er klorgass, et uunngåelig biprodukt fra den alkaliske industrien, er den ikke bare rik på råstoffkilder, men også en av de viktige produktene for utviklingen av klor-alkaliindustrien og balansen av klorgass. Derfor, selv om andelen polyvinylklorid i plast har gått ned, opprettholder den fortsatt en høy vekstrate.

Polyvinylkloridplastprodukter er mye brukt, men i midten av-1970-årene ble det erkjent at monomeren vinylklorid (VCM) som er igjen i polyvinylkloridharpiks og -produkter er et alvorlig kreftfremkallende stoff, som utvilsomt vil påvirke polyvinylklorid til en viss grad. Utvikling av Chloro-Zenes. Imidlertid har folk med suksess redusert den gjenværende VCM ved hjelp av biler, slik at innholdet av VCM i polyvinylkloridharpiksen vil være mindre enn 10 ppm, noe som oppfyller kravene til sanitærharpiks og utvider bruksomfanget av polyvinylklorid. Det kan til og med gjøre VCM-innholdet i harpiksen mindre enn 5 ppm, og gjenværende VCM etter prosessering er veldig lite. Det er i utgangspunktet ufarlig for menneskekroppen og kan brukes som mat- og legemiddelemballasje og barns lek.